Alt om dutar

De fleste av musikkinstrumentene kom til oss fra gammelt av. Dutar er en nasjonal skatt i mange land. Den uvanlige lyden skyldes det spesielle strengmaterialet. Instrumentet brukes til å fremføre mange musikkstykker også i dag.

Dutar er et strengplukket musikkinstrument. Designet har en lang hals, som minner litt om en lut. I utgangspunktet er det et turkmensk musikkinstrument, men det er også vanlig blant tadsjikere, folk i Afghanistan, uighurer, iranere, usbekere og karakalpaker. Dutar er en av hovedenhetene for å fremføre folkemusikk.

Produktets totale lengde er ca 90–120 cm.Kroppen er laget av limt eller meislet tre. Instrumentdekket er alltid tynt og utstyrt med resonatorhull.

Dutaren ble kjent rundt 1400-tallet. For første gang dukket instrumentet opp blant gjetere. Først ble det laget strenger av dyretarm. Senere ble materialet endret til silke.

Mye senere, allerede på 30-tallet av XX-tallet, dukket det opp forbedrede versjoner av dutaren. De ble en del av de turkmenske, usbekiske og tadsjikiske folkeorkestrene. De iranske og afghanske variantene fikk 3 strenger og var litt forskjellige fra den sentralasiatiske varianten. Herat dutar har opptil 14 strenger. Et moderne instrument kan ha både silke- og nylonstrenger.

Det er en dutar i et museum i Usbekistan som tilhørte Khoja Abdulaziz Rasulev. Mannen var en fremragende musiker, komponist og vokalist. Abdurehim Heyit er en samtidsmusiker som bruker dutar i sitt arbeid.

Dutar er det mest populære instrumentet blant turkmenerne. Han er til og med tilstede i komposisjonen til symfoni-, poporkestre. Musikere som spesialiserer seg på dette instrumentet kalles dutarister. Repertoaret deres inkluderer mange folkemelodier fra forskjellige land.

Alle mestere er forent av spesielle ferdigheter i håndtering av dutar. Han fulgte turkmenerne i gledelige og triste livssituasjoner. Det var dette musikkinstrumentet som var med dem under deres vandring gjennom kløfter og ørkener. Melodiene som fremføres på den anses å være en slags suiter og rapsodier.

Al Farabi, forfatteren av The Great Treatise on Music, foretrakk å lytte til dutar for mer enn et årtusen siden. Over tid har kunsten å spille dette musikkinstrumentet blitt bedre og har alltid rørt lytterne for sjelen. En viktig forskjell mellom dutaren og dens analoger er at det alltid har vært folkemusikk som alltid har blitt spilt på den. Mange musikere kan enkelt lage et musikkinstrument på egen hånd og stille det riktig.

Muhammad Ishangulyev er en berømt arvelig dutarchi-mester. Han tilbrakte hele barndommen i farens verksted. Han visste fra en ung alder at du husker god musikk så vel som navnet ditt. Melodien synker rett og slett ned i sjelen og det er allerede umulig å glemme den. Så faren ga Muhammed ikke bare praktiske ferdigheter, men også en åndelig holdning til dutar.

Ishangulyev, som faren drømte, viet hele livet til å lage dette fantastiske musikkinstrumentet med silkestrenger. For dette studerte fyren grundig egenskapene og egenskapene til treet, som blir til dutar. Muhammed forsikret at materialet ikke er upersonlig, det styrer tankene til mesteren, får ham til å regne med seg selv.

Dutars lange historie har gjort prosessen med å gjøre det til en ekte vitenskap. Å velge riktig trevirke er en sentral utfordring. Håndverkere bruker et morbærtre eller et pæretre. Treet måtte bære frukt, ellers ville lyden bli dårlig, feil. Hele sommeren tørkes det valgte materialet under naturlige forhold, under solen.

Det antas at overflod av varme og lys gjør treet mer bøyelig. Et instrument laget av slikt materiale har en renere lyd som ikke kan forveksles med noe annet. Samtidig lager mesterne dutar kun med riktig humør og inspirasjon. Hvis du lager et instrument i dårlig humør, blir lyden veldig trist, klagende.

Muhammad la merke til under sin lange praksis at han ikke laget to lignende dutarer. Han brukte samme kutter, kniv og stift, men instrumentene hørtes alltid annerledes ut. Muhammed sammenligner dutar med mennesker og deres mangesidige natur. På samme måte velger musikere et instrument for sin sjel.

Håndverkere tar til og med polering så ansvarlig som mulig. Instrumentet er glatt og skinnende. Etter fremstilling har dutaren en lys gul fargetone. Mens du spiller, trekker fett fra hendene og svette inn i treet, og det endrer utseende. Takket være dette blir dutaren unik, i motsetning til sine kolleger.

En amerikansk gjest kom en gang til Muhammed for å lytte til og kjøpe kreasjonen hans. På det tidspunktet hadde mannen allerede bodd i Serdar i flere år og lært engelsk til lokale barn. Amerikaneren ble overrasket over lyden av instrumentet, dets ulikhet fra resten. Gjesten så hele turkmenernes livsfilosofi i musikken. Nå er produktet fra Muhammeds verksted i US Museum.

Mesteren hadde 6 sønner, og 2 av dem overtok kunnskapen hans. Takket være dette fortsatte tradisjonen sitt liv i neste generasjon. Treningen foregikk på samme måte som Muhammed selv. Guttene tilbrakte hele barndommen sammen med faren og så på arbeidet hans.

Mer enn én generasjon talentfulle musikere spiller Muhammeds dutarer. Arbeidet på verkstedet slutter ikke, det kommer alltid bestillinger. Dutar velges i henhold til preferansene til musikeren. Han må prøve å lytte til instrumentet før han bruker det foran et publikum.

Dutars of Muhammad kjøpes av gjester fra andre land. Instrumenter drar på tur og gleder mange mennesker. Som et resultat går ikke et spesielt håndverk og kunnskap tapt. Et musikkinstrument med silkestrenger finner alltid sin lytter.

I århundrer har dutar blitt ansett som den beste gaven blant turkmenerne. Verktøyet gis i de tilfellene hvis de ønsker å uttrykke en spesiell holdning og oppriktighet. Det er en del av en stor tradisjon som har gått i arv fra generasjon til generasjon. Verktøyet henges på veggen eller plasseres på et spesielt sted, oppbevares nøye og tas vare på. Dutar er et symbol på feiring og velvære.

Dutar høres dempet, ømt og med en liten overtone ut. Det er forårsaket av at musikerens negler glir på lydplanken. Den nedre skalaen er kromatisk, og den øvre skalaen er diatonisk. Intervallet er 1–2 oktaver. Tradisjonelle uiguriske og tadsjikiske instrumenter er utstyrt med silkestrenger.

Dutar er et eldgammelt musikkinstrument. Den spilles av både folkemusikere og profesjonelle. Fordelen med dutaren er at den egner seg for ensemble- og soloptreden. Dette er et godt akkompagnement for vokal. Deler av stykker og makoms spilles ofte på et slikt musikkinstrument.

Musikk kan være forskjellig, så vel som spilleteknikk. Det avhenger direkte av personene i hvis hender instrumentet havnet. Noen spiller bare på strengene, andre klumper på dem. Det er ingen streng regel ved bruk av dutar.